Prosjektet har fått følgende redegjørelse fra Forbrukerombudet som kan være nyttig for enhver som blir utsatt for ID-tyveri og oppdager at kravene stadig renner inn i postkassen.

Av markedsføringsloven § 11 følger et generelt prinsipp om at det er den som har et krav som må dokumentere at det foreligger en gyldig avtale med den som kravet rettes mot. Bestemmelsen gjelder både for krav som rettes mot forbrukere og til næringsdrivende, organisasjoner eller offentlige myndigheter. Så lenge den kravet rettes mot kan vise til forhold* som sannsynliggjør at vedkommende ikke har inngått en gyldig avtale med kravshaver, kan ikke kravet drives inn. Utfordringene i denne forbindelse vil i stor grad være knyttet til fremskaffelse og vurdering av bevis for at avtaler som er inngått med en næringsdrivende er som en følge av ID-tyveri. Her kommer det også inn spørsmål om hvilke rutiner den næringsdrivende bør ha for å minske risikoen for at ID-tyver inngår ugyldige avtaler.

*Sannsynliggjøring innebærer at forbrukeren kan vise til politianmeldelse og evt. annen dokumentasjon på ID-tyveri: Da kan ikke den næringsdrivende uten videre forsette kravprosessen mot forbrukeren. Saken må da vurderes konkret, og vurderingstemaet blir om avtalen som er inngått er ugyldig pga. at det ikke er den som kravet rettes mot som har inngått den men en ID-tyv. Hvis bevisene er slik at dette må besvares bekreftende, vil det være i strid med markedsføringsloven § 11 å drive inn kravet. Brudd på markedsføringsloven § 11 som skjer overfor forbrukere kan klages inn til Forbrukerombudet.